Endringer i viltloven og rovviltforskriften.

Espen Farstad sier følgende i sitt brev: I disse dager ligger det et forslag til endring av viltloven og rovviltforskriften, noe som blant annet omfatter nødverge for hund. Saken har vært på høring, og ligger nå til endelig avgjørelse i Miljøverndepartementet. Dette er en sak av stor betydning for den som driver jakt med hund. Dessverre er høringsbrevet fra Miljøverndepartementet ikke særlig lystelig lesing for oss. Der anbefales det ikke at det åpnes for å utvide nødvergeretten til også å omfatte hund, ikke engang under direkte angrep fra rovvilt. Som styreleder Torstein Moland i NJFF påpeker i sin kronikk om saken, er sjansen for at hunden på jakt blir angrepet av rovviltangrep nærmest mikroskopisk. Men selv med minimal sannsynlighet for en slik situasjon, gjør det oss godt å vite at vi om nødvendig kan forsvare vårt firbente familiemedlem med alle midler, og ikke bli tvunget til å se den bli pint og drept, uten å kunne gjøre noe effektivt for å hindre det.

Torstein Molands kronikk. Berre ein hund, Solheim? Av Torstein Moland, leder i Norges Jeger- og Fiskerforbund Miljøverndepartementet vil fortsatt nekte hundeeierne retten til å forsvare sine firbente venner om de skulle bli angrepet av rovdyr. I et høringsnotat mener departementet at hunden ikke kan sidestilles med sau og geit fordi vi bare har dem ” som rekreasjon” . Å være glad i hunden sin er altså ikke tilstrekkelig grunn til at vi kan bruke nødvergeretten og om nødvendig felle et rovdyr som angriper hunden. Det får holde med erstatning, mener departementet. Det er over hundre år siden Per Sivle skrev sin berømte fortelling ”Berre ein hund”, om hunden som ble pint til døde. Det er den tittelen jeg får i tankene når jeg leser at et departement i dagens Norge ser på hunden som et mindreverdig dyr. Det er hårreisende at departementet kan se på hunden som et mindreverdig dyr i forhold til såkalt bufe og tamrein. Hundens helsemessige betydning for oss mennesker er veldokumentert, selv om det er bare ”rekreasjon”. Vi er svært mange som ser på hunden som et familiemedlem og en jaktkamerat, som vi er sammen med store deler av døgnet. Derfor står hunden oss følelsesmessig meget nær, og en økonomisk erstatning dekker derfor langt fra tapet. Nødvergeretten bør derfor også omfatte hund. Departementet hevder feilaktig at nødvergerett kan være i strid med Bern – konvensjonen, fordi vi ikke trenger jakte i et rovdyrterreng, eller vi kan ha hunden i bånd. Jeg ser fram til at Departementet forteller oss hvordan vi skal jakte hare, rådyr eller fugl med hunden i bånd. Departementet bruker jo her bare oppkonstruerte og fiktive argumenter. Det hjelper heller ikke alltid å skaffe annet terreng, hvis det skulle være mulig. Sist høst ble en hund ulvedrept på Sørlandet, langt fra noe ulverevir. Departementet ser dessverre bort fra forpliktelsene i det europeiske jaktcharter som Norge nylig har sluttet seg til. Dagens bestemmelser er direkte i strid med charteret som sier at lovgivningen skal være slik at de berørte forstår logikken bak den, og kan respektere den. Ingen skal få meg til å tro at en hundeeier noensinne vil skjønne at hun kan forsvare bufe, men ikke sitt firbente familiemedlem og sin jaktkamerat mot angrep fra rovdyr. Departementet hevder at nødvergerett for hund vil medføre vanskelige bevisvurderinger, og at hunder kan bli brukt som åte. Dette er i beste fall rent tankespinn uten reelt grunnlag. Ingen ansvarlig jeger vil finne på å misbruke en nødvergerett, spesielt når det kan medføre falsk forklaring under ed. Det er også helt usannsynlig at folk som er ute etter å felle ulv ulovlig, vil gjøre det ved å påberope seg nødvergerett. De vil nok gjøre det i hemmelighet, og gjøre alt for å unngå å bli etterforsket og avhørt. I realiteten er det en nærmest mikroskopisk sannsynlighet for at noen under jakt skal påtreffe et rovdyr i angrep på en hund. Jeg har ikke hørt om et eneste tifelle i Norge. Grimsø forskningsstasjon i Sverige har vurdert sannsynligheten som minimal, men det er informasjon departementet undertrykker i sitt notat. Når departementet påstår at nødvergerett for hund vil føre til økt felling, mangler det reelt grunnlag. Departementet skulle i stedet merke seg påpekningen i det europeiske jaktcharter om at hvis det ikke er fornuft bak lovbestemmelsene, kan de i stedet lede til ulovlig felling. Hvorfor er vi så opptatt av nødvergeretten, når sannsynligheten for en aktuell situasjon er så liten? Svaret er enkelt for alle som er glad i sin hund. Selv med minimal sannsynlighet for en situasjon, gjør det oss godt å vite at vi om nødvendig kan forsvare vårt firbente familiemedlem med alle midler, og ikke bli tvunget til å se den bli pint og drept, uten å kunne gjøre noe effektivt for å hindre det. Soria Moria erklæringen oppfattes som Regjeringens forpliktelse overfor befolkningen. Der står det at loven skal klargjøre dyreeierens rett til å beskytte hunder mot angrep. Jeg ville hatt forståelse hvis forhold utenfor myndighetenes herredømme hindret gjennomføring av slike forpliktelser. Det er ikke tilfelle her. Jeg henstiller til Solheims kolleger i Regjering og Storting om å tale ham til rette, slik at vi i stedet får en lovgivning som har legitimitet blant de ansvarsfulle og hederlige mennesker dette gjelder

Les også høringssvaret fra NJFF om hvorfor de mener at man må få en nødvergerett dersom hunder blir angrepet av rovvilt.